Om kropp , sinn og sting.

Det er jo så mye rart i denne verden.
Jeg er sydame, sågar medlem i stedets lappeklubb, at jeg selv skulle bli full av lapper og sting var jeg ikke helt forberedt på for 5 år siden, men det skjedde.
Et lite uoppmerksomt øyeblikk en deilig solfyllt ettermiddag på vei hjem fra jobb, krasjet jeg på min motorsykkel rett inn i en bil.
Det gikk fryktelig nesten veldig galt, men på et merkelig vis lå alt klart for meg, sykebil med flinke folk rett i nærheten, helikopter "letteklart" ved sykehuset i Arendal, rett avsted til Ullevål hvor flinke leger og pleiere reddet både livet mitt og beinet mitt for alt hva dette nå e verdt.
Pent er det ikke lenger, venstre beinet, og venstre armen er heller ikke brukelig lenger.
Men når jeg ser enkelte resultater av MC-ulykker hvor de øvre regioner på et menneske er skadd, så betyr ikke en arm eller et bein noen ting.
Jeg kan gå, om enn ikke så fort, ei heller er gangen lenger den mest spenstige, men El-rullestolen er parkert, og jeg har min høyre arm som jeg kan leie LilleGulla med når vi skal ut og gå i skogen eller noe.. :))

Det har gått noen år, og mye har jeg lært i denne tida, aller mest har jeg lært at ingenting kommer gratis, og at ingenting bør taes for gitt.
Jeg har også lært at humor kan helbrede det dystreste sinn, heldigvis visste jeg det fra før også! :)

Her er et utsiktsbilde fra jeg var på Spaniatur sammen med ei venninne, som du ser er den venstre leggen noe bulkete i forkant, og verre er det lenger oppe, men litt bluferdighet kan man jo vise.. det er jo tross alt internett dette da.. hi hiii.

Og her kommer litt mer sannhet også, venstre armen henger ikke helt på plass liksom som du vel ser. Fingrene kan brukes litt, og det er jo helst det denne bloggen skal handle om, hva man kan gjøre selv om funksjonene kan være litt mangelfulle.

Etter 8-9 mnd på sykehus og 2,5 år boende på gammelheimen i byen hvor jeg bor setter jeg kjempestor pris på å være istand til å klare meg selv, på alle måter.
Og ikke minst å være istand til å ta hånd om og passe LilleTullaGull.
Hun var bare 3 mnd når ulykken skjedde og jeg hadde passet hun i helgen rett før, da var min datter og mannen på tur og jeg var barnevakt i nesten 5 døgn.
Helt fantastisk, og min redsel for at dette aldri ville kunne bli gjentatt var ganske stor.
Det tok sin tid å lære ho å kjenne om igjen når jeg var i hjemmesituasjon igjen. hun husket jo bare en Mommo som lå i sykeseng, eller ble trillet i en rullestol
Må forresten vise dere et herlig bilde fra jeg var på Kongsgård Sykehus av LilleTulla og meg:

Hun sitter på et bord jeg har foran meg på rullestolen hvor armen min ligger på ei pute.
Vi har ikke så mye hår her noen av oss, men vi gliser stort likevel! Dette har heldigvis ikke avtatt, selv om vi har fått lenger hår begge to. :)

Hun har fått sitt eget rom i huset mitt, og LilleBror får sitt også etterhvert, han må bare vokse litt først så vi takler litt forskjellige situasjoner og klarer oss, selv med litt dårlig bevegelighet.. :)

I morgen, eller en annen dag skal jeg fortelle litt om de hyggelige stingene i livet mitt, nemlig de jeg utfører selv på min symaskin. :))
Fortsatt god påske!